Jeg går og grubler på en ting som jeg lurer på om noen har noen tanker om.
Vikingetidens "leiv" var et flatt, ugjæret brød, antar man. Den fineste sorten var hvit (antakelig stekt med hvetemel) og tynn, slik beskrevet i Rigstula.
I en kongesaga (husker ikke helt hvilken i farten) er den unge kong Håkon Håkonsson ute i hardt vær med sine menn. Det er så kaldt ute at mennene ikke kan smøre smøret på brødet, men må ta et tygg først av brødet, så av smøret. Da foreslår kongen at de legger et stykke smør på leiven og ruller den sammen.
Så til spørsmålet:
Hvordan kan leiven være myk? Jeg har stekt relativt mye leiv-liknende brød opp gjennom tiden, og den er kun myk når den er helt nystekt. Selv da er den vanskelig å rulle. Siden kongen på denne tiden var forfulgt og ute på vinterstid har jeg dessuten vanskelig å se for meg at man hadde tid til å steke opp leiv til en hel hird?
Med andre ord: hvordan steker man en myk leiv, som i tillegg holder seg myk?
Det er kanskje naturlig å tenke på den norske lefsa som en parallell. Disse ble (og blir) imidlertid oppbevart i hard/tørket tilstand, og fuktes for å bli myke ved servering. Jeg har ingen belegg for å hevde at dette ble gjort i vikingtid, det var bare en tanke som slo meg.
Var det svenske, myke tynnbrødet opprinnelig mykt, og hvordan holdt det seg i så fall slik?
________________________
...och et skitstort svärd!Statistik: Postat av Sunniva Saksvik — 10 juli 2010, 15:08
]]>