Flere senmiddelalderske og tidligmoderne sverd & buckler-manualer dreier seg om kamp med buklere med en pute og to reimer for "fastspenning" i underarmen (som også ofte ser på 12-1300tallet), uten at dette ser ut til å være noe stort hinder - det krever bare en annen teknikk enn sentralgrep - og åpner for mer fleksibel bryting fordi hånden er fri.
Hansons Hansons teorier om "dytting" i gresk hoplitkrigføring er en gammel ide som har blitt kraftig kritisert i senere(senest av Hans van Wees i "Greek Warfare: Myths and Realities", ISBN 0715629670) - kildetolkning i den forbindelse kan gå begge veier, siden vi har så lite av det.
Jeg vet ikke riktig om jeg vil kalle romerske og kelterske skjold særlig velegnede for bevegelighet. Antatt vekt på både Doncaster-skjoldet (ca 80 E.Kr., tror jeg) og de tre Dura-Europos skjoldene (ca 250 E.kr. såvidt jeg husker) er over 10 kg per skjold, tjukke plater av ganske grov laminatved. Dette er <b>veldig</b> tunge (og sikkert tilsvarende solide) greier - i skarp kontrast de f.eks. det vi har av skjold fra middelalder, vikingtid og germansk jernalder, der særlig vikingtidens skjold synes å være veldig lette. Doncaster-skjoldet har også et vertikalt grep (et vanlig trekk fra mange romerske infanteriskjold) som gir et noe underlig grep når man holder det vertikalt. Selv en meget sterk legionær vil bli raskt sliten om han prøver å kaste rundt på noe slikt. De vil også være tregere å flytte til å møte et angrep - som sikkert er grunnen til at de er så store.
En masse 13-1600talls tyrkiske og sentralasiatiske rytterskjold er også spent fast på armen (vi har veldig lite før den tid av bevarte skjold i sentralasia) - også for tungt kavalleri, ikke nødvendigvis bare for hestebueskyttere.
Tror nok ikke det alltid er fullt så enkelt som folk ville ha det til. Det at de fleste er veldig godt vant til sentrumsgrep med bule fra vikingeriet, betyr ikke nødvendigvis at det ikke er mulig å sloss effektivt med andre typer skjoldfeste.Statistik: Postat av Endre Fodstad — 2 oktober 2006, 14:17
]]>