Tornerspel 1361?

[Carolus]

Medeltidsveckans tidstema ska vara 1361, inte sant?
Men hade man verkligen tornerspel på den tiden? För sådana är väl en central del av evenemanget?

[Matti]

Ja, det hade man, inte just då skulle jag tro men man tornerade på 1300-talet.

[Karin]

Däremot gick tornerspel på 1300-talet inte till likadant som de som hålls på medeltidsmarknader runt om i Sverige. Hur de gick till är jag inte tillräckligt påläst för att svara på, men jag tror att en viktig del var att en hel hög med riddare samlades på en avgränsad yta och gick lös på varandra med trubbiga vapen.

Karin

[Matti]

Något åt det hållet Karin. Favoritgrenen var melee...
Det var faktist ett slag realistisk stridsträning med tävlingmoment.

[Micke aka Bengan]

Läs t.ex. "Jousts & Tournaments: Charny and Chivalric Sport in 14th c. France." av Dr Steven Muhlberger

Boken innehåller bland annat en översättning av ett verk om ridderlighet vid torneringar, skrivet av Sir Geoffroi de Charny, känd bland annat som bärare av den franske konungens standar under flera slag i hundraårskriget.

Så jo, nog förekom det torneringar under 1300-talet, både till häst och till fots.

På kan man läsa en översättning av Kung René av Anjous instruktionsbok från 1460. Jämför man detta med de tidigmedeltida torneringarna blir det uppenbart hur torneringen utvecklats från krigsövning till sport över århundradena.

[Renika]

Men vi har ju kämpalek med flera kämpar till fots även på tornerspelen i Visby... med harnesk och trubbiga vapen. Alla tornerspel var väl från början en kombination av träning i fredstid och en tävlan i att visa upp sig?

[GreenMan]

<blockquote id="quote"><font size="1" face="Verdana, Arial, Helvetica" id="quote">quote:<hr height="1" noshade id="quote"><i>Originally posted by Renika</i>
Alla tornerspel var väl från början en kombination av träning i fredstid och en tävlan i att visa upp sig?
<hr height="1" noshade id="quote"></blockquote id="quote"></font id="quote">
Jepp. I licthenauer er det f.eks mange teknikker som foregår til hest. Johannes Lichtenauer levde sannsynligvis tidlig på 1300-tallet. (Se: http://liechtenauer.frilansene.no/)

Siterer om turnering som blir til dyst fra frilansene.no:
Turneringer

Turneringer begynte som trening til krig. Man antar at turneringene dukket opp på slutten av 1000-tallet i nordre deler av Frankrike. Dette var imidlertid som masseslag (mêlée), som regel mellom flere grupper. Ordet turnering, av latisnk torneamenta, henspeiler egentlig til denne type masseslag og kunne innebære både kamp til hest og til fots - eller begge deler.

I begynnelsen, som masseslag, ble et større område avsatt som "arena". Dette kunne f.eks. være mellom to byer. Som regel ble en mindre del erklært som friområde (recet) hvor de stridende kunne hente seg inn igjen, rette på rustningene, osv.

Det er i turneringer som masseslag at vi finner bruk av "løspenger", dvs. hvor stridende kunne bli tatt til fange og avkrevd for løsepenger, ofte i form av deres rustning eller hest. Flere lavere adelige kunne tjene gode penger på dette. Den engelske ridderen William Marskalk startet sin karriære på denne måten.

Turnering i utmark påførte store skader på åkre og marker. Rikard I av England så dette problemet og nedfelte i loven fem steder i England hvor turneringer var tillatt.
Dyst

Det er ikke før på slutten av 1200-tallet at dyst, dvs. kamp mellom to individer, dukker opp. Dyst dekker både kamp til hest og til fots. Det er med dyst at det utvikler seg til en adelig sport, dvs. som en duell mellom to adelige personer (Tyskland og lavlandene er et unntak hvor man også kunne finne borgere i dyst).

Det er vanlig å tro at målet med dyst er å slå motstanderen av hesten, men dette er ikke helt korrekt. Dyst ble ofte innledet med et konkret mål, f.eks. at man skulle dyste til man hadde brukket 300 lanser. Å slå motstanderen av hesten var en bonus...

Ordet dyst er på engelsk jousting, og kommer fra latin Justum. Noen ganger forekommer det latinske ordet Hastiludium (eng. Hastilude), men dette er en mer generell betegnelse for bruk av lanse (hatsiludium betyr egentlig spydlek).

Når dyst tar over for turneringer, flyttes det hele inn på egne arena (eng. list). Midtgjerdet (eng. tilt) dukker ikke opp før på begynnelsen av 1400-tallet, og ble introdusert for å forhindre at hestene kolliderte i en passering. Etter middelalderen, i renessansen, kom også gjerder på utsiden for å forhindre at hesten vegret (det er da to baner som tvinger hestene til å passere).
Stiler

Vi finner en rekke forskjellige stilarter i turneringene. Det er variasjoner i våpen, antall deltagere, poenggivning, utstyr, regler, m.m. Generelt kan turneringer deles i à plaisance, vennlig, og à l'outrance, til døden.

I à plaisance ble butte lanser og andre sløve våpen benyttet. Rustningene ble spesialisert for turneringene, som etterhvert utviklet seg til det teatralske. På 1500-tallet turnerte keiser Maximillian I og hans riddere med springfjær i brystplatene slik at det skulle sprute metallbiter ved et treff... à plaisance er en vennlig turnering og var i middelalderen en sport.
I à outrance kunne man om nødvendig kjempe til døden. Skarpe lanser og andre dødelige våpen ble benyttet. à outrance er en fiendtlig turnering hvor ridderen ikke brydde seg om motstanderns helse og velvære... Denne type turnering forekom ofte mellom to sider i krig, og rustningene som ble benyttet her var derfor stridsrustninger.

I en turnering mellom krigense ble det utstedt passersedler til fienden slik at de kunne reise trygt til og fra turneringen!

*
Pas d'armes

En Pas d'armes (eng. Passage of arms) var en turneing basert på utfordringer. En ridder annonserte tid og sted for sin pas d'armes, og ville der ta imot utfordringer fra alle som måtte komme.

Motstanderne velger mellom à plaisance eller à l'outrance, ofte ved å slå på ett av to skjold for å vise sitt valg. I motsetning til Runde Bord beholder man sin posisjon som beskytter i pas d'armes selv om man taper utfordringen.

*
Runde Bord

Round Table var en typisk engelsk turneringsform, hvor legenden om kong Artur var en del av turneringen. Round Table er likt pas d'armes, men tanken bak er at beskytterne skal beskytte et sted likt med rollene i sagaen om kong Artur. I en Round Table må taperen avgi sin plass som beskytter for vinneren.

*
Bohord

Bohord (eng. behourd, lat. behurdicio) har lenge vært en diskusjon blant forskere for hva denne egentlig innebar. Man er nå enige om at en bohord var en enklere turneringsform hvor det ble kjempet med butte/sløve våpen og med lette harnisker (eksempelvis kokt lær, Cuir Bouilli). Denne turneringsformen ble i større grad godtatt av kirken, da dødeligheten var betydelig mindre (men ikke fraværende). Tempelherreridderne, som en religiøs organisasjon, måtte i større grad basere sin trening på den enklere bohord for å få aksept av kirken.

Det varierer med stilart og system hva som er lovlige treffområder på motstanderen. Alt fra kun motstanderens skjold til hvor som helst på motstanderen. I noen systemer gis det poeng, hvor eksempelvis hodetreff er to poeng, mens treff i skjold er ett poeng. Felles for dem alle var det totale forbud mot å treffe hestene. Dersom man skulle være så uheldig å treffe motstanderens hest, ble men straks diskvalifisert og i verste fall forvist fra turneringen. Gode hester var vanskelig å oppdrive, og man ville nødig tape sin hest.

I de tilfeller hvor poeng ble benyttet var det ganske klart hvem som vant. I mange turneringer utropte man vinneren utifra hvem man syntest gjorde den beste innsatsen (gjerne etter hvor mange lanser man brakk). Det var gjerne herolder eller andre utnevnte dommere som utropte vinnerne.
Problemer med turneringer

Turneringer var en farlig affære i middelalderen. Kildene forteller om massive skader, særlig i à l'outrance turneringer. Kirken motsatte seg turneringer sterkt, og i en periode nektet kirken å begrave menn som hadde deltatt i turneringer. Kirken utstedte et dokument i 1130 som forbød sporten. Dette forbudet hadde størst innvirkning i Frankrike, men gikk ellers nokså upåaktet hen. Den avignske pave opphevet forbudet i 1316, etter press fra det franske hoff (når alle andre trente gjennom turneringer, hvorfor skulle ikke de også få lov?)

Turneringer kunne av og til føre til opptøyer blant publikum, særlig i fiendtlige turneringer. Det kunne være at venner, væpnere eller andre blandet seg inn i turneringen, eller så ille at publikum stormet banen for å "ta noen". Enkelte turneringer måtte ha egne vaktkompanier til å forhindre slike opptøyer!